13. Desember

“Julekalenderen her på bloggen min innebærer å bruke denne tiden på året til å sette pris på de personene i livet mitt som betyr ekstra mye. Jeg har derfor bestemt meg for å bruke hver dag i Desember fram til julaften med å fortelle folk litt om de fantastiske folkene i livet mitt. Ideen er tatt fra Elises julekalender i fjor.”

Idag tidlig ble jeg vekket av at noen sang. Først skjønte jeg fint lite, men da ørene mine hadde våknet ordentlig kjente jeg igjen Santa Lucia sangen. Jeg hørte den i andre enden av gangen. Det kom nærmere og nærmere. Så kom alle stippendiatene syngende inn døra med stearinglys og hvite klær. Torunn var Lucia og hadde kransen rundt hodet og et svært fat med lussekatter som alle elvene på skolen fikk en av. De var sykt gode foresten hvis dere leser dette.. Det var med andre ord en koselig start på en mandagsmorgen, selv om jeg ikke fikk sove etterpå.

Dag i dag vil jeg skrive om Ivan. En av mine nærmeste venner hjemme i Kvinesdal. Vi ble vel kjent i påsken for snart to år siden. Jeg visste hvem han var, for han hadde tidligere vært tennistreneren min. Men vi ble altså ikke ordentlig kjent da.

Vennskapet fikk en pangstart. Vi ble veldig gode venner veldig fort! Han ble fort en stor del av hverdagen min. Vi trente sammen, jeg spiste middag hos ham, han besøkte meg på jobb, vi så filmer sammen og mye mye mer. Om hvinteren har vi dratt til trekket og stått sammen. Vi har vært på mange gåturer sammen. Vi har vært rundt å lekt med firhjuleren hans. Rett og slett et vennskap fylt med hendelser. Det jeg savner mest tror jeg må være treningsøkte ne med Ivan. Han er en sykt god personlig trener og han kan veldig mye om hvordan man skal trene rett. Det er kanskje ikke så rart at han er Norgesmester i Karate i sin klasse og at han er med på landslaget når han kan legge opp så gode treningsplaner. En annen ting som er veldig kult med Ivan er at han er så veldig gira på å lære nye ting. Dersom jeg hadde et prosjekt eller skulle ha et foredrag på skolen så ville han gjerne at jeg øvde med ham slik at han kunne høre om noe nytt. Og da vi skulle se Engler og Demoner så måtte jeg foraklre litt om CERN og slikt, siden jeg hadde vært der. Vi pratet i en god time om protoner, elektroner og antimaterie og han ble ikke lei. Det er svært få andre som jeg kan gjør noe lignende med.

Vennskapet mitt med Ivan har lært meg helt utrolig masse. For det første så begynte han alltid å gi meg en haug med komplimenter, i begynelsen hatet jeg det og jeg ble kjempe flau med en gang han sa noe. Til slutt så lærte jeg meg at han ikke syntes det var like moro hvis jeg bare håndterte det på riktig måte. Han har også lærte meg å ha bein i nasa. Vi har slengt mange kommentarer fram og tilbake og jeg har lært meg en del backtalking. Og jeg tror at mye av grunnen til at jeg er den personene jeg er i dag er at Ivan har forandret meg. Til det positive. Jeg tar mange flere utfordringer nå enn det jeg gjorde før. Dersom jeg ikke turte å gjøre noe sa Ivan bare: pingle.. Så ble jeg plutselig veldig motivert til å gjøre det. Så tusen takk til Ivan for alt han har lært meg!

Det har vært veldig mye fram og tilbake i sommer i og meg at jeg skulle flytte. Jeg tror at Ivan syntes dette var litt mer vanskelig enn han turte å innrømme. Men vi har da overlevd det helt fint. Sist jeg var hjemme hadde jeg det i hvertfall helt ufattelig koselig sammen med ham. Vi var liksom back to the old days. Men jeg savner trioen med meg, Ivan og Anne Line. Det var good times!

Å jeg glemte nesten å nevne lekeslossingen! Steike vi har hatt det moro! Men av og til kan dt bli litt mye, du er sterk Ivan og jeg er liten..!