Da jeg dro til Afrika hadde jeg lyst til å forsikre meg om at jeg kom til å huske mest mulig i ettertid. Derfor tok jeg med meg en bok for å skrive ned inntrykk og alt vi gjorde i. Da jeg ble frastjålet den ene baggen min var jeg overbevist om at denne boka lå i den baggen. Men da jeg pakket ut i går så viste det seg at den lå i den sekken som jeg enda hadde. Så nå har jeg ikke mistet alt det jeg hadde skrevet alikevel!
Nå tenkte jeg at jeg skulle dele med dere det som jeg skrev den første dagen, en smule sensurert og omskrevet. Here we go..
“Klokken syv på morgenen ankom vi endelig flyplassen i Nairobi. Det føltes ut som om det var midt på ettermiddagen, fordi vi hadde vært våkne i mange timer og fordi det var så veldig lyst. Varmen var herlig! Vi dro med oss bagasjen ut på parkeringsplassen og møtte Martin, som skulle være vår guide gjennom hele turen. Vi stasjet all bagasjen på taket av en rosa buss og begynte å kjøre. Jeg hadde ikke tenkt tanken engang, så det overasket meg litt da jeg så at bilene kjørte på feil side av veien.. Siden vi kom i rusjen brukte vi en god time fra flyplassen til Amanisenteret. Så fikk vi rommene våre og roomier, jeg sov med Torunn. Rommene ble vi faktisk positivt overasket over, vi hadde jo forventet noe hundre ganger verre. Vi spiste frokost (loff med egg og varm kakao), som viste seg å være den samme hver dag framover, før vi gikk ut å sløvet i gresset og solen i noen timer.
Etter lunsj dro vi avgårde for å besøke et barnehjem. Barnehjemmet lå i slummen så vi måtte kjøre bussen inn i slummen. Matatuene som er stappfulle av folk. Folk som vi kjørte forbi som stirret fordi vi var hvite. Til slutt kom vi til slummen, noe jeg syntes var veldig sterkt. Det var veldig forskjell på folk, noen kunne du se håpløsheten i øynene på, mens andre vinket og smilte. Spesielt alle de små barna som stod å vinket til oss i evigheter. Vi fikk også oppleve African-time. Vi stod nemlig å ventet i tre kvarter på at en gravemaskin skulle flytte seg. Men da vi til slutt ankom barnehjemmet hvor vi fikk en omvisning. Små klasserom, lite mat og nesten ingen plass å sove på. Men til å være i slummen så var det jo kjempe bra. De hadde noen unger som bodde her og sov her, noen andre unger kom inn for å gå på “skole”. De ble servert lunsj alle sammen, fordi man kan ikke lære noe uten å ha spist mat først. I soverommene var det ikke mange senger, men derimot mange maddrasser som ble spredt utover gulvet på kvelden. I forhold til Norge så var jo ikke dette noe bra, men til å være i slummen og i forhold til hva alternativet er så var dette kjempe bra! Vi fikk også høre mange sterke historier om hvorfor de forskjellige ungene var her. Til tross for sin harde fortid så var ungene i kjempe humør. De smilte, danse og lo hele tiden. Vi avsluttet omvisningen med å leke med ungene. Vi spilte litt fotball. Sang noen sanger på norsk til dem og de sang på swahili til oss. Blant annet hode, skulder, kne og tå. De hadde denne på swahili også. Vi lekte slå på ringen, bro bro brille og boogey boogey. Det var noen kjempe hitter og alle storkoste seg. Det var trist å skulle reise fra dem igjen, men vi var trøtte å slitne hele gjengen så vi måtte dra. Denne kvelden la jeg meg i ni tia i og med at vi hadde sovet så lite på flyet den forje natta.”
Jeg har desverre ingen bilder fra barnehjemmet. Vi fikk nemlig ikke lov til å ha med oss kamera hele gjengen. Det blir litt dumt hvis vi ankommer slummen med 7 store speilreflekskameraer.. Så vi valgte ut 2-3 stykk som skulle ha med seg kamera hver dag. Denne dagen valgte jeg å ikke ha med meg mitt. Kanskje det kommer noen bilder fra besøket når jeg får bidlene av de andre.
Så fint å lese, Ragnhild. Utrolig smart å ta med seg en dagbok, slik at du kunne sortere tanker og inntrykk :) Godt den ikke var blant de stjålne tingene :)
SvarSlettGleder meg til å lese mer :)