Den store styrkeprøven

Nå har jeg fått dratt den slitne rumpa mi opp av senga for å spise frokost, og nå tenkte jeg at jeg måtte formindle for dere hva jeg brukte gårsdagen på.

På en lørdagsmorgen sto jeg opp klokka seks for å spise frokost og pakke siste finishen i baggen som jeg skulle ha med meg denne dagen. Klokka sju var jeg ute ved feda båthavn. Jeg stod å ventet sammen med tanten min og med Ida Kathrine og Erik. Jeg var mindre nervøs da enn dagen før, men jeg kjente at det kom til å bli en lang og tung dag. Halv åtte gikk startskuddet, og de første fire kilometerne ble tilbakelagt på sykkelen. Jeg hadde alltid hørt at det skulle være fire grusome kilometer i oppoverbakke, men det gikk overaskende greit. Jeg hadde antageligvis forventet mye verre bakker enn det ble. Å det er jo alltid greit å bli positivt overasket. Den neste etappen gikk til frøytlandsvarden, som garantert er den bratteste biten i løpet. Men denne var jeg forberedt på, for jeg har gått til frøytlandsvarden en del ganger – jeg vet at det er bratt og at det er tungt. Men vi gikk i rekker, så det gikk ikk alt for fort og jeg klarte å henge med. Da vi kom til toppen pleier det å være fantastisk utsikt, men den dagen var det overskyet og vi kunne ikke se noen ting, det var en stor skuffelse!

Da vi var kommet til toppen bega jeg meg ut på veier jeg aldri har sett før. Vi skulle nemlig gå fra Frøytlandsvarden over heia helt opp til Storekvina. Fra Frøytland og opp til Storekvina er det 22 kilometer. Det var ganske fantastisk å gå på de plassene hvor vi kunne se utsikten ned mot Kvinesdal.

Halveis til Storekvina – på Kleiven – var det en drikkestasjon og mat med en liten pause før vi gikk videre. Da vi ankom den fikk vi beskjed om at vi lå 20 minutter før tiden. Sweet! Dess fortere vi kom oss til Storekvina dess lengre pause fikk vi. For vi skulle nemlig ikke starte på Storekvina før halv to. Men så fortsatte vi å gå da. Fram til da hadde beina mine ikke vært så ille, det gikk veldig fint å gå, for vi gikk jo bare. Men etterhvert begynte jeg å kjenne det i lysken og i det ene kneet. Rett før vi kom til Storekvina, da vi måtte gå de siste meterne på asfalt var kneet mitt ikke det beste i verden.. Vi ankom Storekvina kvart på ett og fikk dermed tre kvarter pause – DEILIG! Her fikk vi mat og masse drikke før vi kunne skifte eller hente noe i baggane og satte oss på syklene.

 

Da vi begynte å sykle kjente jeg heldigvis ikke noe til kneet. Denne etappen var den beste – uten tvil. Det var bare sykling rett fram, en eller to oppoverbakker, og alt gikk kjempefint. Det var en sykkeletappe på 21 kilometer, og det er jo egentlig ikke så veldig mye. Så den nøyt jeg og bare koste meg mens jeg hørte på musikk.

Så kom vi fram til Lindlandsbrua hvor vi fikk mat og drikke igjen før vi skulle ut på en ny tur i skogen. Det å gå er mye mer krevende enn du tror. Jeg ble ikke så fysisk sliten av det, det var mer det at alle ledd ble slitt og overanstrengte. Igjen kjente jeg det i lysken, kneet og tærne mine. Men vi skulle jo bare gå 11 km. Da denne etappen var ferdig, var jeg utslitt!! Men nå var det jo bare den siste sykkeletappen igjen på 12 km, og det er jo ingenting.. (liksom..) Det hjalp også veldig på motivasjonen å få et glass med cola rett før jeg skulle begynne.

Så startet den aller siste etappen opp mot Knaben. Og jeg visste allerede før vi begynte at den kom til å bli grusom. Det er nemlig mange oppoverbakker opp de siste kilometerne til Knaben. Jeg visste også at det ikke var så mye oppover i begynnelsen, så jeg håpte bare på at det skulle være flatt lengst mulig. Flatt var det fram til de siste 5 km. Da begynte det å gå oppover, og det sluttet ikke. Jeg kan skrive under på at det er det verste delen av turen! De bakkene var helt grusomme! Men jeg hadde bestemt meg for at jeg ville sykle opp alle bakkene uten å gå av sykkelen. Sist jeg var med gikk jeg nemlig en del de siste bakkene, men i år ville jeg klare hele greia. Så jeg beit tennene sammen å konsentrerte meg om musikken på ørene mine. Jeg tok en bakke av gangen og hver gang jeg kom til toppen uten å gå av sykkelen var jeg like lettet. Så var jeg plutselig forbi Knaben skitrekk og nå visste jeg at det ikke var mye igjen. Så de siste kreftene ble brukt opp og jeg trillet i mål på Knaben leirskole hvor onkelen og tanten min og to av mine søskenbarn stod og ventet. Jeg fikk i meg noe mat, og tatt av meg skoene som bare gnagde fælt på tærne mine. Og sist men ikke minst fikk jeg en ROSA T-skjorte i belønning! Jeg kommer til å gå med den T-skjorta med stor stolthet i fremtiden, og Kvinesdal på langs, fra hav til hei, skal gjøres på nytt til neste år!

Tusen takk til alle arrangører av dette løpet. Alt var organisert kjempeflott! Og takk til Ida Kathrine, Erik og Aleksander som holdt meg med selskap i store deler av løpet. Det hadde ikke blitt like koselig uten dere.