Stipendiat på Valdres Folkehøgskule 2011/2012

Nå har jeg lenge gått rundt å ventet på at denne prosessen skulle komme i gang. Det ble plantet en ide i hodet mitt like rundt juletider. Den ideen var tanken på at jeg kanskje skulle søke som stipp til neste skoleår. Jeg begynte å tenke en del på det og fant ut at jeg ville i hvertfall søke å så se hva som skjedde. De siste månedene har jeg blitt mer og mer sikker på at det var det jeg ville gjøre til neste år. Så kom tiden da søknaden enedelig skulle skrives å leveres. Vi hadde nesten tre uker på å skrive å levere inn søknaden. Jeg som var veldig ivrig skrev den ganske rask, men satt mange kvelder å leste gjennom den for å se om det var noe jeg kunne skrive anderledes. Så leverte jeg den, en uke før fristen, og da gikk jeg bare rundt å ventet spent på at fristen skulle gå ut slik at intervjuene kunne begynne. Jeg var veldig spent på hvor mange og hvem som kom til å søke, så begynte ryktene å spre seg og jeg fikk en viss oversikt over hvem jeg kanskje skulle jobbe sammen med neste år. Og jeg var kjempe fornøyd! Jeg var også en smule redd for å ikke få intervju fordi det var så mange gode søkere. Men jeg fikk intervju, og jeg var kjempe nervøs. Men intervjuet gikk veldig fint, det å prate er ikke akkurat mitt største problem. Så kom den uutholdelige ventetiden. Det var riktignok ikke lenge jeg skulle vente, men det var alikavel grusomt å gå å tenkte på det hele tiden. Intervjuet mitt var på tirsdagen og vi fikk beskjed om at vi ville få et brev på fredagen. Så da Jonas og Johanne fortalte meg at jeg måtte gå å skjekke postkassen min fordi nå hadde vi fått brevet – på torsdagen – var jeg ganske sikker på at det bare var kødd. Men jeg ble overtalt til slutt så jeg sprang opp å fant et brev i postkassen.

Jeg ville åpne brevet alene så jeg tok det med meg inn på et annet rom. Da jeg hadde åpnet brevet og jeg stod med det i hånden uten å ha lest det enda tenkte jeg: “Hva vil jeg egentlig at det skal stå på dette brevet?”. Det er nemlig en ganske god grunn til at jeg ikke hadde syntes det var så veldig grusomt om jeg ikke fikk jobben. Men innerst inne visst jeg jo at jeg ville ha jobbet. Så jeg brette opp brevet og der stod det: “Tilbud om plass som stipendiat ved Valdres folkehøgskule 2011/2012”. Jeg leste ikke resten av brevet før senere den dagen. Jeg smilte fra øre til øre, og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var veldig usikker på hva jeg skulle svare, men innerst inne visste jeg at jeg kom til å si ja. Så etter mange samtaler og mye fram og tilbake leverte jeg inne svarslippen i går med beskjed om at jeg tar imot plassen!

Så nå er det offisielt dere, jeg blir i Valdres til neste år. Jeg skal være stipendiat. Jeg skal være miljøarbeider, ansatt, elev og asistent på Bo og Fritidslinjen på skolen her til neste år. Jeg får enda en (eller to) utenlandstur(er). Jeg får oppleve Valdresnaturen enda en gang, og får forhåpentligvis gjort det som jeg føler at jeg ikke har brukt nok tid på i år. Men fortvil ikke alle dere som håpte at jeg alikevel skulle til Bergen til neste år, jeg blir nok å finne i Bergen by mange ganger i løpet av året!