Adults much..?

Om noen dager blir jeg 19 år og inntrer da mitt siste år som tenåring. Synes det er både skummelt og gøy på samme tid. Rundt meg skjer det så mye som vitner på at vi snarte er voksne hele gjengen. Alle slags papirer må vi holde styr på selv. Folk har flyttet for seg selv. Noen har flyttet sammen med typen/dama si, noen har flyttet for seg selv til en annen by, og noen har bare flyttet ut av barndomshjemmet og inn i en egen leilighet i samme bygda. Noen går på folkehøyskole, noen er i militæret, noen jobber og noen studerer.

Jeg synes det er skummelt å skulle tenke på å bo helt alene, å betale husleie, strømregninger og kjøpe mat og lage mat hver dag. Internatlivet i år er så mye lettere. Men jeg ser på det som en utfordring som jeg gleder meg kjempe masse til å brette opp ermene å starte på. Har allerede planer om å reise til Bergen på visninger for å finne en fin leilighet i Mai når jeg er ferdi på Valdres FHS.

Det som skremmer meg litt mer er alle rundt meg som blir forlovet. Jeg er jo 18 nå og vi er liksom ikke like små lenger. Så det er liksom ikke like absurd om noen venner eller bekjente blir forlovet nå, som det var da  vi var 14 og 15. (De forholdene ble jo avsluttet en måned senere..) Men nå er det mange par som jeg ser at virkelig kan klare dette som er blitt forlovet. Spesielt her på Sørlandet (i bibelbeltet) er det mange som gifter seg om dagen. Men for all del – jeg tror mange av parene kommer til å klare det kjempe fint, jeg blir bare så skremt fordi jeg selv kunne ikke tenkt meg å gifte meg før om mange år til!

Nå har også ungene begynt å proppe ut av alle jentene her i bygda. Litt ondt sagt kanskje, men det føles nesten slik. Det er mange jenter som er mange år yngre enn meg også som har fått unger eller er gravide. Jeg synes det er kjempe flott at de tar ansvar for sine handlinger å ikke tar abort, og jeg synes det er kjempe flott å se jenter som fungerer som mødre! Jeg har vært litt skremt av denne utviklingen også, men i løpet av de siste to månedene har to av mine litt nærmere også blitt gravide, og dermed ble jeg mye mer positiv. Det er noe annet når det er noen av dine venner som du kan prate med om dette og slikt! Jeg fikk i hvertfall et kjempe smil om munnene da jeg fikk vite at disse var gravide. Den første er Marita, som jeg har snakket om tidligere. Hun er en av de mest ansvarlige personene som jeg ble kjent med på videregående. Jeg vet at hun kommer til å bli en kjempe god mamma! Den andre, som ikke har vært offisielt før nå, er Michelle! Jeg har klødd i fingrene etter å skrive om dette på bloggen min lenge, og nå kan jeg endelig det! Michelle er en av mine beste venniner. Hun var den første som tok ordentlig imot meg da jeg flyttet til Kvinesdal. Hun inviterte meg med på klubben den første gangen jeg var med på dette. Da vi skulle til Polen fikk jeg sitte med henne på bussen, det er noe av det lureste jeg har gjort noen gang! Takk for så mange fine år jeg har hatt med deg her i Kvinesdal! Det gjør meg vondt at jeg ikke kan være i Kvinesdal å hjelpe deg med gravidieten, men jeg får heldigvis en lang sommer med deg og ungen din!

Så nå gleder jeg meg til å kunne treffe små unger hos både Marita og Michelle om ca et halvt år! Kjenner selv at jeg begynner å bli litt babysyk etter at jeg har hatt en periode der jeg har lurt litt på hvorfor i alle dager jeg skulle hatt en unge..? Men nå kjenner jeg at jeg gleder meg, selv om jeg vil vente i et par år til!

Konklusjon…? Jeg gleder meg til å få en ny utfordring å jobbe med, nemlig å bo alene (eller sammen med Niveta og Maria forhåpentligvis) til neste høst. I det jeg begynner å bli litt mer voksen så har kanskje noe av morsinstiktet begynt å kicke inn? Jeg kjenner i hvertfall at jeg gleder meg til det blir min tur ti å pisse på en pinne å få beskjed om at jeg har en liten klump i magen som skal bli en liten skapning! Se så søte da:

 
Søtt…!