Life is a wonderful thing, appreciate it!

Jeg har i den siste tiden lest Regine Stokkes blogg i bokformat. Regine er en jente som var like gammel som meg, hun fikk en avansert diagnose, men man kan kort sagt, si at det er leukemi. Hun fikk denne beskjeden som 17 åring og tok det som en hvilken som helst annen 17 åring ville; hun gråt på sykesengen med sin bestevennine. Senere lærte hun seg å akseptere det faktum at hun hadde en livsfarlig sykdom, men hun tok alikevel opp kampen med et hevet hode.

I dag var jeg i begravelse i Haugesund. Det var mine to gode barndomsvenner som hadde mistet sin kjære pappa. Det er så rart å tenke på, før så var det bare 10 meter å springe over gata så var jeg inne hos dem. Jeg husker fremdeles vært rom i huset deres, og lukten av huset deres. Husker alle gode minner fra nintendo-64-spilling, bading i vannspreder, snøhulebygging osv. De mistet pappaen sin til kreft etter ca. 3 år med kampen mot sykdommen.

Disse to personene, og deres nærmeste har lært meg å virkelig verdsette livet. Spesielt boka til Regine. Det er en så ubeskrivelig sterk historie fra en livsglad jente som virkelig kun ønsker å leve! Hun er ei tolmodig og sta jente som gjør det beste ut av situasjonen hun er i, og prøver på sitt beste å leve livet, selv om det henger i en tynn tråd. Hun minte sine leser stadig på at de måtte leve livet og ikke ta alt som en selvfølge. Nyt turene ute i skogen, nyt stundene med familie og venner og nyt de nydelige stundene du kan ha helt alene når du føler deg fullkommen. Jeg ble virkelig inspirert av Regine sine ord, og har faktisk lært å se litt mindre overfladisk på ting. Jeg ble også inspirert til å bli blodgiver og beinmargdonor, så det skal jeg gjøre når jeg kommer meg til en litt større plass (Bergen). Sånn – nå har jeg sagt det på bloggen, så nå må det gjøres!

Begravelsen i Haugesund var en påminnelse om at dette kan også skje med folk som står deg nærme. Det var en kjempefin begravelse med gode minner og flott sang fra Bjørn Berge, som er lillebroren til den avdøde. Det var først da kisten skulle bæres ut at tårene mine kom, da så jeg nemlig mine barndomsvenner, dypt preget av sorgen deres. Kjenner at jeg blir litt fuktig i øyekanten når jeg sitter her å skriver om det. Men det var altså de pårørendes sorg som var det som var mest hjerteskjærende!

Så min oppfordring til dere alle sammen er at dere må livet mens dere kan! Gjør det du har lyst til å gjøre, nyt alt mens du gjør det og husk alle minutter når du er så lykkelig at du tror du skal sprekke! Smil, le så hardt at du får vondt i magen og nyt alle de gode dagene. Vær med de du er mest glad i av venner og familie, og husk å fortell dem hvor utrolig glad du er i dem. Til slutt: velg den veien DU vil gå, og nyt den mens du går den og ikke vær for opptatt av målet til at du ikke rekker å se deg rundt på veien dit!