Kristendom og fattigdom i Kenya

I dag snakket jeg for første gang på et kristent møte. Jeg snakket for første gang om noe som betyr mye for meg, nemlig min tro. Jeg kjente at jeg var ganske nervøs. Det å snakke høyt og foran masse folk gjør meg ikke noe lenger. Men det å skulle snakke om min tro gjorde meg litt nervøs igjen. Jeg tenkte jeg skulle dele malen min med dere. Hadde egentlig tenkt til å skrive stikkord, men da jeg prøvde på det snakekt jeg bare i det vide og det brede og kom aldri til poenget, så jeg valgte å følge teksten alikevel. Gi meg veldig gjerne tilbakemeldinger på hva dere synes.

Tema i dag er fattigdom og kristendom. Jeg har fått i oppgave å snakke om dette i forbindelse med at jeg var i afrika i fjor. Der så jeg mye av både fattigdom og kristendom. Så nå vil jeg fortelle litt om noen av de folkene jeg traff i Kenya.

Vi besøkte et barnehjem i slummen. Her var det noen frivillige som jobbet. De fikk ikke penger, og de fleste hadde ingen annen jobb. De bodde der for å hjelpe disse ungene, fordi det var det Gud hadde satt dem til å gjøre.
Ungene kom til barnehjemmet med mange forskjellige og forferdelige historier. Her på barnehjemmet fikk de tak over hodet, madrasser å sove på og medmennesker som gav dem trygghet og godhet. Til tross for deres fæle historier smilte ungene og hadde det veldig bra. Mye på grunn av disse flotte menneskene som var der frivillig på grunn av at de mente at Gud hadde satt dem til det, for å vise medmenneskelighet og for å gjøre livet til ungene bedre.

Senere kom jeg i snakk med en gutt, på vår alder. Han var gatebarn, altså han levde på gata, og hadde en historie innenfor rusmiljøet.
Da vi pratet begynte han å spørre om hvilke mål jeg hadde for livet. Jeg følte meg litt ubekvemt når han snakket om meg, jeg følte liksom at det ble litt feil. Men jeg pratet da alikevel. Så begynte han å snakke om at alt som skulle til for å lykkes i livet lå i deg selv.
Så begynte han å ramse opp et alfabet med hvordan man skulle lykkes i livet. Han nevnte noe for alle bokstavene. Jeg husker dessverre ikke alle bokstavene. Men jeg husker at B stod for Be Yourself, og G stod for God. Og de andre bokstavene gikk noe i det samme. For å lykkes i livet trengte du Gud, og alt det andre hadde du i deg fra før av.

En dag skulle vi i en kirke. Denne kirken lå i slummen. Jeg syntes det var veldig spennende å se fattigdommen så klart rundt oss, for så å gå inn i kirka hvor de allikevel priset og takket Gud.
I denne kirka jobbet det en prest. Han var en rik mann, i hvert fall til å være en som bor i slummen. Men han hadde bestemt seg for å bruk pengene til å hjelpe folk i slummen istedenfor å bruke pengene på seg selv å flytte ut av slummen. Så han ble i slummen, kjøpte opp et hus og investerte penger i det slik at han kunne gi husly til gatebarn. Nå gir han 73 unger husly, mat og skoleuniform.
Det er nemlig slik at du ikke kan begynne på skolen dersom du ikke har skoleuniform. Og da er det mange fattige som ikke kan begynne på skolen fordi de ikke har råd til uniformen.
Denne presten valgte altså å følge Jesu eksempel med medmenneskelighet og nestekjærlighet ved å ikke bruke pengene på seg selv, men å hjelpe de som var i den situasjonen han hadde vært i tidligere.

Mitt generelle inntrykk av de folkene som jeg møtte i Kenya er at de er kjempeflinke til å takke Gud for det de har. Alle hopper, danser, smiler, ler og synger for å lovprise Gud som har gitt dem nok til å overleve. Bor de på gata så priser de Gud hvis de får seg en matbit i løpet av dagen. De synger lovsanger av glede dersom det skjer noe bra med et familiemedlem. De støtter hverandre og deler det lille de har. Selv om det livet de lever er helt grusomt i våre øyne så står alltid Gud i sentrum og de mister aldri fokus. De ber både for å takke og for å be om hjelp.

Jeg vet om en jente som ikke var kristen. Hun begrunnet dette med at; hvordan skulle hun kunne tro på en Gud når det var så mye fattigdom og elendighet i verden? Så reiste hun til Kenya og opplevde at her var jo troen enda sterkere! Selv om de hadde det så fælt. Så nå måtte hun revurdere alt det hun trodde på (eller ikke trodde på) fordi argumentet hennes ikke var godt nok.

Vi som bor i rike land tenker ofte det samme som hun jenta. Hva da med de som styrte barnehjemmet, han som kom seg ut av rusmiljøet og presten som ble i slummen for å hjelpe folk. Deres motivasjon var jo at de mente det var det Gud hadde satt dem til å gjøre. Er det ikke da heller bedre å bruke tro som en motivasjon for å hjelpe andre?

Her er et bilde av han gutten som kom med alfabetet. Sammen med Helga og Kerstin. Bildet er tatt og lånt av Elise.