Kvinesdal på langs

Jeg har virkelig problemer med å begynne å skrive dette innlegget... Jeg har så mye jeg vil skrive om, og jeg kan ikke skrive om alt. Jeg får vel bare begynne i en ende.

Nå sitter jeg ute i sola og nyter varmen. Dataen er framme med musikk og en haug med blogger. Den irriterende lyden fra msn plinger i et sett. Akkurat nå er det ett nytt band som suser i ørene mine: Eels - Fresh Blood. New Moon boka ligger rett ved siden av meg, men det samme gjør norskboka (jeg skal framføre prosjekt i morgen).

Jeg tenkte jeg skulle skrive et handlingsreferat fra helga. Fredag gikk bare i jobb. Det var greit nok det, penger er alltid bra å ha. Så kom den store dagen som jeg har både gledet, og gruet meg veldig til. Kvinesdal på langs! Jeg har fått mange forskjellige tilbakemeldinger fra folk: "Hvorfor gidder du?", "Kult!", "Det klare du aldri" osv. Jeg gledet meg til utfordringen og til den deilig følelsen etter å ha oppnådd noe. Men jeg gruet meg til å kjenne det svi i alle muskler. Jeg tok desverre ikke hele løypa, jeg begynte på Storekvina, men det var fremdeles 44 kilometer, altså 4,4 mil. Den første ettappen var på sykkel, 2,2 mil. Den gikk forsåvidt ganske greit og vi brukte 1 time av 1,5 (som var det de hadde satt opp på programmet). Så var det en liten pause med sjokolade, drikke og å sende sykkelen med en bil. Så kom gåturen/joggeturen. I begynnelsen prøvde vi jo å holde oss tørre på beina, men etter 5 minutter skjønte vi at det var ingen vits. Så i stedenfor å gå lange omveier, vandret vi rett igjenom alle myrehull og bekker. Ida Kathrine gikk foran meg, og naboen min David gikk bak meg. Nå og da hørte jeg Ida si: "En sjø". Så hoppet David i den for å få kjøle ned beina sine. På denne ettappen brukte vi 1 time og 40 minutt, av 2 timer (12 kilometer). Da vi kom fram til neste stoppeplass brukte vi litt lenger tid, og satte oss ned litt. Det var mange kjeks og sjokolader som gikk ned på de få minuttene. Vi fant frem drikkeflaskene og syklene og hopte på dem. Denne ettappen var på 12 kilometer, men det var kunn oppoverbakker. Jeg kan fortelle dere at lårene mine virkelig ikke tåler oppoverbakker! Hvis jeg har tenkt å gjennomføre planen min om å ta hele løypa til neste år så må jeg legge meg i hardtrening. Jeg kjente bare hvordan melkesyra brant i lårene for hvert tråkk. Da syntes jeg virkelig synd på dem som hadde begynt på Feda! Da jeg kom ti skiltet som sa: 10 kilometer av 12, fikk jeg håpet tilbake. Men det var fram til jeg så hva som ventet rundt svingen. Nemlig de verste oppoverbakkene til nå! Da jeg kom i mål var jeg så sliten, men alikevel veldig fornøyd med meg selv. Det er virkelig en opplevelse som jeg unner alle sammen! Legg dere i hardtrening å vær med til neste år!

Senere på kvelden var jeg i byen å så Karpe Diem på tolbobrygga. Jeg gidder ikke å skrive noe om det enda. Jeg alge rheller et eget innlegg når jeg har fått bildene jeg tok.