Slutten på 2008 var ikke så veldig hyggelig. Det ble slutt me typen, når vi hadde vært sammen i nesten 2 år, og andre opplevelser som jeg gjerne kunne vært foruten. Som en evig opptimist tenkte jeg "Jaja, sånn er livet, jeg må bare gjøre det beste ut av det". Dermed begynte jeg året 2009 med hodet hevet og en positiv innstilling på at jeg skulle klare dette. Ikke mer enn 9 dager inn i det nye året skjedde det noe nytt..
Broren min skulle til legen for å skjekke seg, han hadde vært en god del syk i det siste og gått ned mye i vekt. Når jeg kom hjem fra skolen fredag 9. Januar får jeg beskjeden: "Magnar har diabetes, han og mor er på sykehuset i Kristiasand og han må være der i kanskje 2 uker". Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle si.. Livet hans er jo forandret for alltid, nå må han ta en sprøyte hver gang han skal spise noe. Men på den andre siden så er det bedre å ha diabetes enn å ha kreft.
På lørdagen dro vi til Kristiasand for å besøke ham. Han hadde fått et ungdomsrom med en ganske stor tv-skjerm og data, så til å være sykehus var ikke rommet hans forferdelig. Det kom inn noen sykepleiere innimellom og informerte oss om hva som kom til å skje, og hva diabetes egentlig var også videre. Magnar satte sin første sprøyte med insulin selv, og jeg følte jeg var virkelig stolt av lillebroren min. Han taklet det så sinnsykt fint, han smilte hele tiden og virket som den samme personen jeg hadde sett dagen før uten å ane at han var syk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg setter stor pris på koselige kommentarer :)